søndag 21. september 2014

Oslo Maraton - pers på korte bein

Gårsdagens Oslo Maraton skulle bli mitt første halvmaraton på asfalt, og mitt livs andre halvmaraton etter Birkebeinerløpet 2013. Oppladninga besto som sagt av SkiLøpet for to helger siden, hverdagstrening og flere timer med masterinnspurt på lesesalen med rødvinsdunken i bokhylla.

Jeg har tidligere uttalt at målet mitt var å løpe ned mot 1:35, men innerst inne har jeg gått og drømt om 1:33. Jeg var oppført i pulje to, men som følge av ca. tusen dobesøk, havnet jeg et stykke bak 1:40-ballongen.

Starten gikk, og det gikk altfor sakte. Jeg visste jo det kom til å bli kø i starten, men herregud, da. Jeg løp sikksakk, løp inn rett foran en mann og holdt på å spenne bein på ham. Jeg visste jeg var en superirriterende selvrealiserende mosjonist med altfor høye tanker om seg selv, sa unnskyld og fikk et grynt tilbake. Helt ok.


Til tross for mye folk kjempet jeg meg forbi menneskehorden rundt 1:40-ballongen og rundet første kilometeren på 4:08. Dette var bekymringsverdig fort i og med at det var samme snittfart som på SkiLøpet. Og SkiLøpet var bare 10 km. Nå skulle jeg løpe dobbelt så langt.

Hodet: Nå kan du roe ned litt. Legg deg på 4:30 min/km.
Kroppen: Slapp av, sjef. Jeg har satt på cruisekontrollen.
Hodet: Men du har ikke kontroll.
Kroppen: Nei, det har jeg ikke.

De første åtte kilometerne gikk som en lek. Kroppen var lett, beina var lette, hodet var positivt og jeg plukket menn og damer som om jeg aldri hadde gjort annet (kan tolkes på flere måter, jada).

Inn på Tjuvholmen skrudde jeg opp farta et par hakk for å ta igjen noen damer som så veldig proffe ut, og for å kjekke meg litt for alle tilskuerne. For de så jo selvfølgelig på meg og tenkte:

"Dæven, så fort hu der løper. Ser skikkelig proff ut. Hu der er garrantert ruttinert, ass" (med trykk på gARRantert og rUTTinert).

Men det var jo ikke tilfellet. Alt de så var masse folk som løp ganske fort, men ikke så veldig fort, og hvis de så litt godt etter så de ei veldig lav jente med uproporsjonalt korte bein. En mer sannsynlig kommentar ville nok ha vært:

"Hu der løper fort til å ha så korte bein", eller "hu der har altfor store pupper til å løpe såpass fort".

Dette er ikke en slu måte å indirekte antyde at jeg har store pupper for å skryte. Og om det hadde vært det hadde det definitivt ikke vært for å skryte. Ulempen med pupper har jeg skrevet om før, og det kan leses HER.

Kjente meg fortsatt frisk i beina da jeg rundet 10 kilometer, men ble småskeptisk da jeg innså at jeg hadde løpt de første ti på 43 minutter.

Hodet: Aiaiai, dette kan bli spennende. Når kommer sprekken?
Kroppen: Kommer ikke den, vettu. Skal vi løpe litt fortere?
Hodet: Ikke snakk om.
Kroppen: Party pooper.

På 13 kilometer kjente jeg at det måtte jobbes litt mer for å holde farta på 4:20, og 4:30 kjentes ikke akkurat ut som en spabehandling det heller. På 14 kilometer sto mamma og Guri og var mer opptatt av å ta bilder enn å lange meg drikke, men hva gjør vel det da de tok dette blinkskuddet:


På brua over Oslo S kjente jeg for første gang antydning til syre. Beina kjentes blytunge, og pulsen spratt opp. Heldigvis gikk det nedover like etterpå, så jeg fikk ristet ut en del, i tillegg til at det sto en kjekk fyr jeg ikke kan huske å ha sett før og ropte: "Kom igjen, Kaja! Du er rå!" Tenkte kanskje jeg hadde møtt ham på byen en gang før jeg innså at han hadde lest på startnummeret mitt. Fylleangsten rakk med andre ord ikke å feste grepet. Heldigvis.

Bakken ved Botanisk hage var selvfølgelig dritt, men ikke så dritt som jeg hadde trodd. På 18 kilometer sto igjen mamma og Guri. Denne gangen hadde Guri tryllet fram en daff cola, mens mamma trakterte kamera og tok dette blinkskuddet:

18 til 19 kilometer gikk greit, men fra 19 og inn begynte jeg å hate litt. Hatet at jeg ikke hadde lange, slanke bein. Hatet at det gikk slakt oppover til Karl Johan. Hatet at det plutselig gikk dritbratt opp til Stortinget (alt blir dritbratt etter 20 kilometer), og hatet at Piper i Orange is the New Black tar så sykt dumme avgjørelser.

Heldigvis kom mål der det skulle, og jeg kunne fornøyd klokke inn på 1:33:27 og pers på over ti minutter på halvmaraton.

To blide ekorn: Rikke og jeg har tilbragt sommeren sammen på lesesalen, men vi har også tatt noen fridager for å løpe Nordmarka på langs et par ganger som en del av Rikkes oppkjøring til maraton. Hun debuterte på 3:39 og hadde selvfølgelig rukket å dusje innen jeg var i mål, så hun fikk låne min medalje på bildet.

Etter å ha dusjet og spist litt banan var det bare én ting som var riktig. Fylle glykogenlagrene.

2 kommentarer:

  1. Har börjat läsa bloggen från början. "Bitch please", debatten huvudet-kroppen, hur trög man blir i tanken när man sprungit ca 15km - *ler*. Det är otroligt "morsomt".

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Lars - setter pris på at du liker det! Og jeg håper innerst inne at du også kjenner deg litt igjen og at det ikke bare er jeg som er helt forstyrra mentalt når jeg løper løp ;-)

      Slett