torsdag 30. oktober 2014

Gubbeheng. Et generaliserende innlegg om gubber på ski.

Dersom ordet "gubbeheng" hadde stått i det Store norske leksikon hadde det vært definert som noe à la dette:
           
Gubbeheng: gubbe som henger
Når en gubbe (mann i midtlivskrise +), gjerne med litt mage (men ingen forutsetning) trener i et bedagelig tempo inntil han blir tatt igjen. Da biter han seg på den forbipasserende som en klegg og nekter å slippe selv om farta er langt høyere enn den han holdt inntil han ble tatt igjen. Det gjør ekstra vondt i gubbesjela å bli tatt igjen av ei jente. 

For alt jeg vet kan det godt hende gubbeheng også er anvendelig for sykkel, løping, kajakk, bilkjøring og eurytmi. Men dette har jeg lite erfaring med selv.



Jeg vet jeg beveger meg inn på et minebelagt område når jeg omtaler gubber på ski, men dette er noe jeg opplever stadig vekk på vinterstid. Jeg vet ikke om middels gode jenter/damer er mer utsatt for gubbeheng enn gutter/menn og hører gjerne flere sider av saken. Uansett er det alltid skikkelig irriterende, men det smaker også like deilig som pinnekjøtt å parkere en gubbe i en lang motbakke. Klarer jeg derimot ikke få has på gubben, har jeg ingen problemer med å gi ham seieren etter et par kilometer med kniving. Har skrevet et innlegg om dette tidligere som kan leses HER.

Inntil i går trodde jeg gubbeheng kun var forbeholdt gubber på ski om vinteren. Men da jeg la ut på en av mine altfor få rulleskiturer i år, opplevde jeg det for første gang på rulleski. Jeg gikk fra leiligheten på Grünerløkka (fikk et par blikk fra hipsterne på hjørnet, ja) i retning oppover. Da jeg entret Troshovdalen så jeg en mann av typen gubbe et par hundre meter foran meg. Han slentret avgårde og brukte stavene litt sånn innimellom. I det brattere partiet opp mot ringveien labbet han opp bakken, og innen vi krysset under t-banen hadde jeg tatt ham igjen.


Her kommer en viktig opplysning som de fleste gubber ikke ser ut til å resonnere seg fram til på dette tidspunktet: når du blir tatt igjen er det fordi du går SAKTERE enn den som tar deg igjen. Ikke like fort. Ikke fortere. Hører du? IKKE fortere.

Etter å ha krysset trikkeskinnene satte vi begge kursen mot Groruddalen omtrent på likt. Jeg fortsatte å stake i det samme tempoet jeg hadde holdt oppover Torshovdalen, men merket fort at gubben hang seg på. Ganske fort kom det en lang og relativt bratt bakke. Gubben kom opp på siden av meg, men ettersom jeg hadde sett hvordan han slentret oppover Torshovdalen var det like lite sannsynlig at dette var hans foretrukne tempo opp bakken som at Ole Einar Bjørnalen frivillig klemmer en ebolapasient. Derfor nektet jeg å slippe ham forbi. I og med at han sikkert veide 50 kilo mer enn meg kunne han godt få lov til å kjøre fra meg nedover og stake fra meg i lettpartiene, men ikke faen om han skulle få oppoverbakken.

Her kommer det enda en viktig opplysning: på dette tidspunktet gikk ikke jeg heller i mitt foretrukne tempo. Når en gubbe forsøker å henge/forsere er det klart at han ikke skal få lov til det uten kamp.

Her hadde jeg tapt. Riktignok mot to glass prosecco, men det er helt greit.

To tredeler opp i bakken hørte jeg pusten hans øke i frekvens og desibel og tenkte at det var bare å fortsette, så skulle jeg nok slite ham ut. Men altfor fort flatet det ut, og vi fortsatte i et småkupert terreng. Han tettet luka nedover og bortover, og jeg dro fra i hver oppoverbakke. På et tidspunkt kom det ei kort, men durabelig bratt kneik, og gubben var parkert for godt.

For en tilfredsstillelse. Det var jul og bursdag på én gang. Med gubben ute av syne og sinn fortsatte jeg bortover flatene i tempoet jeg egentlig hadde planlagt å gå i. Men etter et par kilometer hørte jeg igjen de umiskjennelige gubbestavtakene komme bakfra. Jeg skjønte jeg hadde slappet av for mye og satte opp farta på nytt. Men det tok ikke lang tid før gubben var forbi. Men tror dere han staket? Neida, han skøytet med klassiskskia. Det er så feil, det. Det er ikke sånn man vinner en gubbekonkurranse.

Når han hadde skøytet såpass langt at han ble sliten, slo han av på tempoet og fortsatte med loffinga han hadde drevet med i Torshovdalen. Men han sørget for å se seg over skuldra jevnlig, og når jeg hadde redusert forspranget hans, slo han over til skøyting igjen. Og sånn fortsatte vi helt til Ammerud. Fra Sinsen til Ammerud. Det er 7 km med gubbeheng, det.

Dust.

Avslutningsvis kan jeg si så mye som: gubben kom først, men han juksa. Jeg tok ikke et eneste skøytetak, og det veit han. Gubbesjela tålte ikke å bli slått av ei lita jente på 160 cm, og derfor måtte han ty til juks som en hvilken som helst Rudolf Blodstrupmoen. Håper førstemann til Ammerud sitter igjen med en bismak i munnen.

Nå har jeg sikkert hisset på meg mange gubber, men vit at dersom gårsdagens gubbekonkurrent hadde holdt seg til klassisk stilart hele veien og slått meg, hadde det vært helt greit.

Vit også at jeg ser fram til flere gubbedueller til vinteren, men at dersom du er av typen gubbe som henger, så hjelper det veldig å takke for kampen. Da er det ikke sikkert jeg skriver et innlegg om deg.



4 kommentarer:

  1. Otroligt "morsomt" igen, men inte för att jag känner igen mig... eller?
    Funderar på att starta en blogg: "On the road to gubbe & tjejstryk"

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja! Start den bloggen! Jeg blir fast leser!

      Slett
    2. Kliar i fingrarna men man har ju fullt upp med att följa hemsidor/forum som Skidforum.se, jogg.se, langrenn.com samt diverse bloggar. Och så ska man träna(?!) Och skriva träningsdagbok (jogg.se), peppa kompisar, mm. Risk för ännu senare nätter 🙄

      Slett
    3. Godt poeng. Blogger ikke så veldig hyppig selv. Blir liksom ikke tid. Men OM du skulle begynne, så lover jeg å lese :)

      Slett