Jeg har gjort noe jeg aldri trodde jeg skulle gjøre. Jeg har aldri vurdert det rett og slett fordi tanken aldri har slått meg. Inntil omtrent i midten av mai. Da fikk jeg det plutselig for meg at jeg kanskje skulle løpe Ultrabirken. Hvorfor? Jeg aner ikke.
Uansett så vokste det fram en liten jævel inni meg som ikke helt ville slippe tanken om deltakelse i Ultrabirken. Jeg visste innerst inne at det ikke kom til å skje, så jeg sa det heller ikke til så mange da det er lett å være stor i kjeften, for så ikke å tørre når alt kommer til alt.
Jeg hadde så langt i år hatt to løpeturer på over 30 kilometer - én i april og én i mai - men Ultrabiken er over det dobbelte. Aldri før har jeg så nøye overveid hvorvidt jeg skal være med på et løp eller ikke. Jeg så an formen (altså ikke bli syk), og jeg så an været (type ikke liten storm og pøsregn) før jeg bestemte meg for å melde meg på tirsdagen uka før, etter at jeg hadde testet kroppen på en 40 kilometer lang løpetur søndagen i forveien.
Med påmelding fire dager før løpet hadde jeg ikke tid til å kjøpe og løpe inn nye terrengsko med demping, og alt jeg kunne gjøre resten av uka var å hvile. Jeg stilte derfor til start med mine godt brukte, flate og hullete Adidas terrengsko - noe sidekvinnen min på startstreken påpekte.
Startskuddet gikk, og 200 deltakere nærmest beinfløy ut fra startsletta på Sjusjøen. Jeg syntes det virket som en skikkelig dårlig i idé, så jeg hang meg på oppover mot Lunkefjell som jeg egentlig hadde planlagt å gå opp. Jeg kjente med én gang at kroppen var tung som bly, og leggene sa ifra i første motbakkekneik at de ikke trivdes. Heldigvis er ikke Ultrabirken noe kort løp - det er 62 kilometer å løpe seg inn på, så jeg gadd ikke høre stort på verken legger eller kropp. På første matstasjon etter omtrent 7 kilometer tok jeg meg tid til å tylle nedpå to kopper sportsdrikk og en halv banan før jeg la i vei retning hytta der jeg visste mamma sto med saft.
Jeg er ingen smart løper, og er av typen som alltid starter hardt - inntil jeg sprekker som en ballong. I og med at Ultrabirken uten tvil er det lengste jeg har løpt noen gang, skjønte jeg at min største utfordring kom til å være smartness. Gå i motbakkene, holde igjen i kuperte partier og spare på kreftene. Jeg vil ikke si at jeg på noe tidspunkt løp smart, men jeg løp smart til meg å være. Opp Kriksfjell og Hitfjell tok jeg det rolig og fortalte meg selv at det var helt greit å bli tatt igjen da fem minutter ekstra opp fjellene ikke ville være noe sammenliknet med eventuelle kramper og en næringstom kropp den siste mila. Konkurransehodet slukte på ingen måte agnet, men fornuften i meg sparket konkurransedyret hardt i leggen opptil flere ganger og holdt det sånn nogen lunde i tøylene.
Jeg har alltid hørt at lange konkurranser nærmest er konkurranse i næringsinntak. Funker ikke næringsinntaket kan du si takk og farvel til en god plassering og kanskje til og med også til gjennomføringen av konkurransen. Jeg er veldig glad i mat, så jeg tenkte ikke at det skulle bli noe problem. Jeg hadde lasset opp med brownies, spekeskinke, chilinøtter, wienerbrød, gel med kokossmak og magnesiumtabletter i sekken. Men det smakte ikke godt. Det smakte høgg. Rett og slett skikkelig møkk. Alt jeg spiste vokste i munnen, jeg ble uvel av å tygge, og bare tanken på mat gjorde meg kvalm.
 |
| Det var en god del snø i løypa. Her opp mot Nevelfjell. |
Ved Pellestova forsøkte jeg meg på en spekeskinke, men også det smakte forpult vondt, så jeg kastet halve i søpla og brukte fem minutter på å få ned siste halvdel. Heldigvis sto Mr. Luna ved foten av Nevelfjell med cola jeg skulle få i meg innen jeg nådde toppen. Colaen gjorde åpenbart jobben, for ned fra Nevelfjell hentet jeg inn en dunge løpere som begynte å få det, og på et tidspunkt lå jeg som tredje dame da hun som lå foran måtte en kjapp tur i buskene. 200 meter på tredjeplass var mine 200 meters of fame, og jeg koste meg maksimalt inntil jeg måtte finne meg en busk og avlegge et lite dobesøk selv.
Tilbake over Lunkefjell og Sjusjøfjellet tråkket jeg i det jeg trodde var litt slapsete snø i utkaten av ei snøfonn, men som skulle vise seg å være en meter dypt isvann. Jeg landet langflat i vannet, men heldigvis hadde sola kommet fram innen da, så det var egentlig ikke så verst. Fram til 40 kilometer gikk det overraskende greit, og da gjenstod det "bare" 22 kilometer som for det meste gikk nedover. Med 20 kilometer igjen meldte kneet seg, og en kilometer seinere kom de første antydningene til krampe på baksiden av venstre lår og i venstre fot. Da var det ikke annet å gjøre enn å ta seg en ibux mot kneet og en magnesiumtablett mot krampene mens jeg spiste tre chilinøtter (klarte ikke flere) og drakk saft jeg hadde fått av Mr. Luna. Jeg ruslet bortover myra mens jeg motvillig drakk alt jeg klarte av saft og vann og dyttet i meg de tre chilinøttene.
Da siste nøtt var inne var magen full, og noe annet måtte ut, så jeg fant meg en stor stein. Satte meg på huk, men ingenting kom. Ikke at det gjorde noe, for det var rett og slett dritdeilig å sitte litt i ro. Satt litt ekstra bare fordi det var så ufattelig deilig, men så, helt plutselig og uten forvarsel, kom ei dame jeg hadde hatt foran meg de første fem kilometerne. Jeg dro på meg shortsen og spratt ut på stien igjen. Jeg lå nå på femteplass av damene. Hodet hadde vært innstilt på fjerdeplass i fire mil, men jeg hadde verken ork eller lyst til å ta henne igjen. Vi holdt 5:15 min/km bortover traktorveien, og i stedet for å gasse på satset jeg på å ligge bak og kontrollere inntil hun helt sikkert kom til å sprekke. Men hun sprakk ikke, og like plutselig som hun kom, var hun borte igjen.
Omsider kom jeg inn på traséen til Birkebeinerløpet, og det var ekstremt deilig å løpe sammen med mange folk som hold omtrent samme fart som meg. Det var motiverende å plukke rygger, men jeg var redd for at de rundt meg ikke skjønte at jeg allerede hadde løpt 50 kilometer og at de trodde jeg var en sånn som trenger sekk med drikkesystem for å løpe 21 kilometer i ei fart på 6 minutter på kilometeren. Derfor sørget jeg for å si høyt til funksjonærene på drikkestasjonene at
"50 kilometer er greit, men 60 blir litt for langt. Skakke bare flytte mål hit, eller?" i en så jovial tone som mulig.
 |
| Foto: Linda Helland |
På 52 kilometer begynte jeg å få problemer med å løfte beina høy nok - litt fordi jeg var redd for krampe, men mest fordi jeg var sliten - så jeg kjørte tåa så hardt jeg bare kunne inn i en stein og landet langflat på grusen. Foten trakk seg sammen i krampe, og med en blodig hånd ble jeg hjulpet opp av løpere rundt meg som lurte på om det hadde gått bra i fallet.
Etter å ha løpt altfor langt blir jeg tydeligvis emosjonell (ny oppdagelse), så jeg slet med ikke å begynne å grine - ikke fordi det var så vondt, men fordi alle var så snille. Jeg begynte å tenke på målgang og ble helt på gråten av tanken. Først nå forsto jeg at jeg kom til å klare å fullføre mitt første ultraløp. Jeg ble akutt stolt av meg selv og sendte en tanke til bestefar som ligger strødd på toppen av Hitfjell (asken hans, altså. Ikke mer morbid enn det) og lurte på om ikke han også ville vært stolt av meg.
De siste åtte kilometerne var vonde og tunge, men nå hadde både fornuften og konkurransehodet bestemt seg for at dette skulle gå. Alt av konkurrenter var glemt og fortrengt, og det jeg gledet meg mest til var å sitte og å slippe å spise.
Inn på Stampesletta viste det seg at jeg hadde en aldri så liten spurt på lager (!). Det så sikkert ikke ut som en spurt for de som sto og så på, men for meg føltes det i alle fall som en, og jeg klokket i mål på 6.30,20, sluttkjørt og lykkelig.
Ikke bare klarte jeg å gjennomføre 62 kilometer over seks fjell, jeg havnet på 5. plass av alle damene (nummer 3 i klassen) i mitt aller første ultraløp. Det er så sjukt at jeg ikke helt skjønner det. Men når jeg skjønner det går ikke smilet bare fra øre til øre - det går helt rundt.
Epilog:
 |
| Feiret med beina høyt, pottis, prosecco og åpen buksesmekk. |
