mandag 22. juni 2015

Hvordan trene til ultraløp? Vetta faen, jeg.

Hvordan trener man for/før et ultraløp? Ikke spør meg. Men siden jeg spør meg selv kan jeg si så mye som at jeg ikke har peiling. En skulle jo tro mange lange økter til fots og på sykkel og rulleski, samt styrke og diverse skadeforebyggende trening kan være lurt. Selv gjorde jeg svært lite av det, men det jeg gjorde holdt til en god debut, så det kan ikke har vært heeeelt Sarah Palin heller (les: på trynet).

Obs! Har lovet meg selv å ikke blande politikk og blogg, så ikke ta det personlig om du er cheerleader for Tea Party. I så fall kan du bytte ut Sarah Palin med Fidel Castro, Barak Obama eller Vladimir Putin om du synes det passer bedre.

Uansett, her er det jeg gjorde de siste tre ukene før Ultrabirken. Om det er eksempel til etterfølgelse er jeg usikker på:

Mandag 25. mai: FRI
Tirsdag 26. mai: 3000 m testløp - 11:27 min
Onsdag 27. mai: 1. Styrke 60 min 2. 50 min rolig jogg - 8,8 km
Torsdag 28. mai: Styrke 60 min
Fredag 29. mai: FRI
Lørdag 30. mai: iForm-løpet 5 km - 20:04 min (4.plass)
Søndag 31. mai: 1. Rulleski 30 km 2. 45 min rolig jogg

Totalt: 9 timer - 74,5 km

Mandag 1. juni: Rolig terrengjogg 1 time 20 minutter - 12 km
Tirsdag 2. juni: FRI
Onsdag 3. juni: Rolig jogg 40 minutter - 5 km (kunne like godt valgt sofaen)
Torsdag 4. juni: 10 x 200m + 2 x 100m - totalt 1 time 45 minutter - 16 km
Fredag 5. juni: FRI
Lørdag 6. juni: Gjerdrumsmila 10 km i tøff løype med mye terreng. (2. plass)
Søndag 7. juni: 40,2 km jogg (5:50 min/km) - 3 timer 54 minutter

Totalt: 9 timer - 89 km

Mandag 8. juni: FRI
Tirsdag 9. juni: Rolig jogg 1 time 10 min - 12 km
Onsdag 10. juni: FRI
Torsdag 11. juni: FRI
Fredag 12. juni: FRI
Lørdag 13. juni: Ultrabirken

Totalt: 7 timer 40 minutter - 73 km

Jeg vet jeg burde ha skrevet noe om både iForm-løpet og Gjerdrumsmila, men jeg var så opptatt med å hvile uka før Birken, og denne uka har jeg også vært altfor opptatt med å hvile. La meg bare si det sånn at begge løpene var moro og tunge, og jeg skulle definitivt løpt med terrengsko på begge løpene. At det holdt til henholdsvis 4. og 2. plass er kjempegøy. Så langt har denne løpesesongen stilt med 13., 4., 2. og 5. plass, så jeg kan ikke annet enn å konkludere med at løpesesongen hittil har vært bedre enn skisesongen vi nettopp la bak oss. Bank i bordet.

Post Birken-uka har for øvrig stilt med antydninger til løperkne, så nå går det i Voltarol og jeg har lett fram styrkeprogrammet jeg fikk av naprapaten da jeg var slått ut av løperkne i tre måneder i 2013. Krysser fingrene for at det hjelper, for nå klør det i beina etter å løpe mer, mer, mer.

Bare to uker til sommerferie!

mandag 15. juni 2015

Da jeg plutselig ble ultraløper

Jeg har gjort noe jeg aldri trodde jeg skulle gjøre. Jeg har aldri vurdert det rett og slett fordi tanken aldri har slått meg. Inntil omtrent i midten av mai. Da fikk jeg det plutselig for meg at jeg kanskje skulle løpe Ultrabirken. Hvorfor? Jeg aner ikke.

Uansett så vokste det fram en liten jævel inni meg som ikke helt ville slippe tanken om deltakelse i Ultrabirken. Jeg visste innerst inne at det ikke kom til å skje, så jeg sa det heller ikke til så mange da det er lett å være stor i kjeften, for så ikke å tørre når alt kommer til alt.

Jeg hadde så langt i år hatt to løpeturer på over 30 kilometer - én i april og én i mai - men Ultrabiken er over det dobbelte. Aldri før har jeg så nøye overveid hvorvidt jeg skal være med på et løp eller ikke. Jeg så an formen (altså ikke bli syk), og jeg så an været (type ikke liten storm og pøsregn) før jeg bestemte meg for å melde meg på tirsdagen uka før, etter at jeg hadde testet kroppen på en 40 kilometer lang løpetur søndagen i forveien.


Med påmelding fire dager før løpet hadde jeg ikke tid til å kjøpe og løpe inn nye terrengsko med demping, og alt jeg kunne gjøre resten av uka var å hvile. Jeg stilte derfor til start med mine godt brukte, flate og hullete Adidas terrengsko - noe sidekvinnen min på startstreken påpekte.

Startskuddet gikk, og 200 deltakere nærmest beinfløy ut fra startsletta på Sjusjøen. Jeg syntes det virket som en skikkelig dårlig i idé, så jeg hang meg på oppover mot Lunkefjell som jeg egentlig hadde planlagt å gå opp. Jeg kjente med én gang at kroppen var tung som bly, og leggene sa ifra i første motbakkekneik at de ikke trivdes. Heldigvis er ikke Ultrabirken noe kort løp - det er 62 kilometer å løpe seg inn på, så jeg gadd ikke høre stort på verken legger eller kropp. På første matstasjon etter omtrent 7 kilometer tok jeg meg tid til å tylle nedpå to kopper sportsdrikk og en halv banan før jeg la i vei retning hytta der jeg visste mamma sto med saft.

Jeg er ingen smart løper, og er av typen som alltid starter hardt - inntil jeg sprekker som en ballong. I og med at Ultrabirken uten tvil er det lengste jeg har løpt noen gang, skjønte jeg at min største utfordring kom til å være smartness. Gå i motbakkene, holde igjen i kuperte partier og spare på kreftene. Jeg vil ikke si at jeg på noe tidspunkt løp smart, men jeg løp smart til meg å være. Opp Kriksfjell og Hitfjell tok jeg det rolig og fortalte meg selv at det var helt greit å bli tatt igjen da fem minutter ekstra opp fjellene ikke ville være noe sammenliknet med eventuelle kramper og en næringstom kropp den siste mila. Konkurransehodet slukte på ingen måte agnet, men fornuften i meg sparket konkurransedyret hardt i leggen opptil flere ganger og holdt det sånn nogen lunde i tøylene.

Jeg har alltid hørt at lange konkurranser nærmest er konkurranse i næringsinntak. Funker ikke næringsinntaket kan du si takk og farvel til en god plassering og kanskje til og med også til gjennomføringen av konkurransen. Jeg er veldig glad i mat, så jeg tenkte ikke at det skulle bli noe problem. Jeg hadde lasset opp med brownies, spekeskinke, chilinøtter, wienerbrød, gel med kokossmak og magnesiumtabletter i sekken. Men det smakte ikke godt. Det smakte høgg. Rett og slett skikkelig møkk. Alt jeg spiste vokste i munnen, jeg ble uvel av å tygge, og bare tanken på mat gjorde meg kvalm.

Det var en god del snø i løypa. Her opp mot Nevelfjell.
Ved Pellestova forsøkte jeg meg på en spekeskinke, men også det smakte forpult vondt, så jeg kastet halve i søpla og brukte fem minutter på å få ned siste halvdel. Heldigvis sto Mr. Luna ved foten av Nevelfjell med cola jeg skulle få i meg innen jeg nådde toppen. Colaen gjorde åpenbart jobben, for ned fra Nevelfjell hentet jeg inn en dunge løpere som begynte å få det, og på et tidspunkt lå jeg som tredje dame da hun som lå foran måtte en kjapp tur i buskene. 200 meter på tredjeplass var mine 200 meters of fame, og jeg koste meg maksimalt inntil jeg måtte finne meg en busk og avlegge et lite dobesøk selv.

Tilbake over Lunkefjell og Sjusjøfjellet tråkket jeg i det jeg trodde var litt slapsete snø i utkaten av ei snøfonn, men som skulle vise seg å være en meter dypt isvann. Jeg landet langflat i vannet, men heldigvis hadde sola kommet fram innen da, så det var egentlig ikke så verst. Fram til 40 kilometer gikk det overraskende greit, og da gjenstod det "bare" 22 kilometer som for det meste gikk nedover. Med 20 kilometer igjen meldte kneet seg, og en kilometer seinere kom de første antydningene til krampe på baksiden av venstre lår og i venstre fot. Da var det ikke annet å gjøre enn å ta seg en ibux mot kneet og en magnesiumtablett mot krampene mens jeg spiste tre chilinøtter (klarte ikke flere) og drakk saft jeg hadde fått av Mr. Luna. Jeg ruslet bortover myra mens jeg motvillig drakk alt jeg klarte av saft og vann og dyttet i meg de tre chilinøttene.

Da siste nøtt var inne var magen full, og noe annet måtte ut, så jeg fant meg en stor stein. Satte meg på huk, men ingenting kom. Ikke at det gjorde noe, for det var rett og slett dritdeilig å sitte litt i ro. Satt litt ekstra bare fordi det var så ufattelig deilig, men så, helt plutselig og uten forvarsel, kom ei dame jeg hadde hatt foran meg de første fem kilometerne. Jeg dro på meg shortsen og spratt ut på stien igjen. Jeg lå nå på femteplass av damene. Hodet hadde vært innstilt på fjerdeplass i fire mil, men jeg hadde verken ork eller lyst til å ta henne igjen. Vi holdt 5:15 min/km bortover traktorveien, og i stedet for å gasse på satset jeg på å ligge bak og kontrollere inntil hun helt sikkert kom til å sprekke. Men hun sprakk ikke, og like plutselig som hun kom, var hun borte igjen.

Omsider kom jeg inn på traséen til Birkebeinerløpet, og det var ekstremt deilig å løpe sammen med mange folk som hold omtrent samme fart som meg. Det var motiverende å plukke rygger, men jeg var redd for at de rundt meg ikke skjønte at jeg allerede hadde løpt 50 kilometer og at de trodde jeg var en sånn som trenger sekk med drikkesystem for å løpe 21 kilometer i ei fart på 6 minutter på kilometeren. Derfor sørget jeg for å si høyt til funksjonærene på drikkestasjonene at "50 kilometer er greit, men 60 blir litt for langt. Skakke bare flytte mål hit, eller?" i en så jovial tone som mulig.

Foto: Linda Helland
På 52 kilometer begynte jeg å få problemer med å løfte beina høy nok - litt fordi jeg var redd for krampe, men mest fordi jeg var sliten - så jeg kjørte tåa så hardt jeg bare kunne inn i en stein og landet langflat på grusen. Foten trakk seg sammen i krampe, og med en blodig hånd ble jeg hjulpet opp av løpere rundt meg som lurte på om det hadde gått bra i fallet.

Etter å ha løpt altfor langt blir jeg tydeligvis emosjonell (ny oppdagelse), så jeg slet med ikke å begynne å grine - ikke fordi det var så vondt, men fordi alle var så snille. Jeg begynte å tenke på målgang og ble helt på gråten av tanken. Først nå forsto jeg at jeg kom til å klare å fullføre mitt første ultraløp. Jeg ble akutt stolt av meg selv og sendte en tanke til bestefar som ligger strødd på toppen av Hitfjell (asken hans, altså. Ikke mer morbid enn det) og lurte på om ikke han også ville vært stolt av meg.

De siste åtte kilometerne var vonde og tunge, men nå hadde både fornuften og konkurransehodet bestemt seg for at dette skulle gå. Alt av konkurrenter var glemt og fortrengt, og det jeg gledet meg mest til var å sitte og å slippe å spise.

Inn på Stampesletta viste det seg at jeg hadde en aldri så liten spurt på lager (!). Det så sikkert ikke ut som en spurt for de som sto og så på, men for meg føltes det i alle fall som en, og jeg klokket i mål på 6.30,20, sluttkjørt og lykkelig.

Ikke bare klarte jeg å gjennomføre 62 kilometer over seks fjell, jeg havnet på 5. plass av alle damene (nummer 3 i klassen) i mitt aller første ultraløp. Det er så sjukt at jeg ikke helt skjønner det. Men når jeg skjønner det går ikke smilet bare fra øre til øre - det går helt rundt.


Epilog:

Feiret med beina høyt, pottis, prosecco og åpen buksesmekk.

fredag 5. juni 2015

Fornebuløpet: pers, du liksom

Mens det har vært stille på bloggen har jeg blant annet løpt årets første 10-kilometer. Det var min nemesis Fornebuløpet som sto på agendaen. Jeg har aldri løpt bra på Fornebuløpet. Aldri. I år, viste det seg, skulle heller ikke bli noe unntak.

Slik jeg husket Fornebuløpet fra de to andre gangene jeg har løpt, er løypa flat og rask. Mesteparten går på vei, men det er også noe grus og i hvert fall én ganske krapp sving. I år var løypa lagt om, men jeg tenkte at den sikkert fortsatt var ganske rask da det tross alt er rimelig FLATT på Fornebu. Det viste seg ganske fort at jeg tok feil. Etter bare tre kilometer løp vi av autostradaen og holdt oss på sti, grus og gress med svinger på opptil 180 grader. For de som ikke vet hva krappe svinger innebærer, så er det å gå fra 15 km/t til 0 km/t og akselerere tilbake til 15 km/t fort som faen for ikke å tape for mange sekunder (hvis man har det i seg).

Sti-, grus- og gressterrenget skulle vise seg å vare de neste fire kilometerne. Og ikke nok med det, kilometerskiltene må ha blitt satt ut av en full alkis, for de var på ingen måte der de skulle være.
                                
Da jeg løp forbi 4 kilometerskiltet viste klokka mi at jeg hadde løpt 4,6 kilometer, og da 5 kilometerskiltet omsider kom viste klokka at jeg hadde vært ute i over 23 minutter. 23 minutter. Hallo! Jeg vurderte å bryte tvert da jeg skjønte at jeg kom til å løpe på over 46 – førtiseks – minutter, men så var det noe inni meg som sa at merkingen umulig kunne være rett. Eneste mulighet for meg til å finne ut av det var dermed å fullføre. Allikevel lurte den lille brytestemmen seg inn i hodet mitt og sa:

«Du kan jo bare løpe til like før mål. Hvis du ser at du faktisk nærmer deg 46 minutter dropper du bare å løpe igjennom målseglet.»

Da tok jeg den lille brytestemmen, knakk nakken på den og ga meg selv streng beskjed om å slutte å være så jævla selvhøytidelig. Det er lov med en dårlig dag, ingen sjekker meg opp på resultatlista uansett, og ingen forventer at det blir pers på årets første 10 kilometer. Ingen bortsett fra meg selv.

Men selv jeg skjønner, når jeg tenker meg ekstra godt om, at det er vanskelig å perse på første forsøk tidlig på løpssesongen. Spesielt når nesten halve løpet er mer kupert enn årets NM i terreng (som for øvrig gikk på Ås, og bare gikk på gress), og når løypa angivelig er mellom 170 og 200 meter for lang.

Jeg dro meg i mål på 42.22, skikkelig skuffa. I det minste løp jeg bedre enn på Sentrumsløpet i fjor, så inngangen til denne sesongen er bedre enn fjorårets. Videre kan man diskutere hvorvidt løypa var for lang, hvor mye fart de krappe svingene stjal og alt det der, men faktum er at jeg ikke hadde klart å løpe ett sekund fortere.     

En liten boost oppi det hele var at tiden holdt til en 13. plass av over 500 damer. Så da var kanskje ikke tiden så dårlig allikevel. Spesielt ikke når jeg sammenlikner med flere som jeg vet også løp Hytteplanmila. Alle disse var mellom ett og halvannet minutt etter sin egen tid på Hytteplanmila på årets Fornebuløp. Ah, det er så deilig med alle disse unnskyldningene, dere! 

Her er litt skog.