onsdag 17. februar 2016

Vindfjelløpet - blankskidebut og gubbekudos

Jeg skal ikke legge skjul på det. Jeg ble bittelitt glad da Holmenkollmarsjen ble flyttet til Holmenkollen og åpnet opp for å overføre startplassen til 2017. Opplevelsen fra Holmenkollmarsjen 2015 er på langt nær glemt og fortrengt, noe jeg hadde trodd den skulle bli på et års tid, og jeg pustet lettet ut da jeg «slapp» å gå marsjen i år. Jeg sier «slapp» fordi da jeg meldte meg på, regnet jeg med at jeg kom til å ha glemt fjorårets traumatiske tur innen årets Homenkollmarsj. Der tok jeg altså grundig feil, men ble reddet av gongongen i tolvte time.

Dermed åpnet endelig muligheten seg for å debutere på blanke ski i renn. Debuten skulle som sagt ha funnet sted på König Ludwig Lauf, men da snøen bestemte seg for å smelte bort i Tyskland, kunne jeg bare ta rennafart å drite i stakerennet jeg hadde gledet meg til i flere uker. I stedet ble det bakkebonanza i Seefeld, noe som passet meg like dårlig som jeg passer på catwalken til Victoria’s Secret med mine 70 cm lange bein og ikke-eksisterende thigh-gap.


Men så kom Vindfjelløpet til unnsetning. Riktignok med alternativ trasé. Jeg brukte omtrent én dag på å bestemme meg for at jeg skulle stake til tross for en noe tøffere løype enn originalt, og jeg har ikke angret et sekund. Ikke bare var det kjempegøy å stake 40 kilometer, men det å debutere på blanke ski fjernet omtrent alt av nervøsitet da jeg ikke hadde den fjerneste anelse om hvordan det kom til å gå. Enten gikk det, eller så gikk det ikke. Så enkelt var det.

Jeg jager fortsatt seeding i pulje 2 i Vasaloppet, noe jeg kanskje kunne få gjort noe med på Vindfjelløpet. Jeg var veldig klar over at å stake var et usikkert kort for å endelig innkassere pulje 2, men jeg lot det stå til.

Vindfjelløpet var lagt til skogsbilveier, og det var en del slake motbakker med til sammen 700 meter stigning.



Det var veldig trangt i starten, og i frykt for å knekke stavene, tok jeg det relativt pent de første meterne. Vi kjørte rett inn i en nedoverbakke, og med mye folk og en bakke jeg ikke ante hvordan så ut, ble jeg i overkant defensiv. Jeg ble tidlig forbikjørt av ei jente i rød kondomdress i nedoverbakkene den første kilometeren. I stigningene mellom to og fire kilometer var jeg i ferd med å tette luka opp til den rødkledde (som for øvrig gikk med feste). Hun dro på en gjeng gubber, og jeg hadde bare ti meter opp til dem da vi kom fram til vending. Klynga foran meg rundet vending, og da jeg skulle til å gjøre det samme, ble jeg vinket enda lenger bort av en funksjonær som mente at vending var enda ti meter lenger bort. Det var ikke lett å se, så jeg skal ikke klandre de foran, men luka jeg hadde holdt på å tette ble igjen over dobbelt så stor, og jeg tenkte at det var sjukt unødvendig.


4-6 km: Endelig litt nedoverbakker. Jeg staket febrilsk for å tette luka på nytt og satte meg i hockey som den lille gule klumpen jeg er, men det hjalp fint lite. Gubbene jeg hadde staket fra i motbakkene skled lett forbi, og jeg så verken den rødkledde eller gubbene hennes.

6-19 km: Etter nedoverbakkene var det på tide å sette stakemuskulaturen på prøve. Mye slakt oppover sto på menyen, kun avbrutt av en nedoverbakke der jeg fant ut av drikkesystemet mitt hadde fryst.


For det meste var bakkene såpass slake at det gikk greit å stake. Noen kneiker var riktignok så bratte at det hadde lønt seg å gå med feste, men jeg kom meg opp uten å gå fiskebein. I en av de siste kneikene opp mot spurtprisen på 19 kilometer begynte det å bli seigt, og magemusklene bare:
«Nå ryker underhudsfettet - here we come. Sixpack på mandag. Lover.»

20-23 km: Jeg satte meg igjen ned i hockey og gjorde meg så liten og tung jeg kunne. I og med at jeg er under middels lang, må jeg i det minste ha fordel av mindre luftmotstand, men det føltes ikke sånn. Et nytt lass med gubber seilte forbi mens jeg trøstespiste en gel. Jeg staket det jeg hadde på flatene for ikke å bli tatt igjen av damene bak i de neste motbakkene, og for kanskje å få kontakt med den rødkledde igjen. Jeg kjørte inn i en knekker, og selv om det gikk like sakte som de jævlig irriterende folka på shopping i Bogsdagveien lørdag formiddag, kom jeg meg over toppen uten å bli tatt igjen av noen damer. En mann som sto og så på ropte at jeg var tredje dame.

Jeg trodde riktignok jeg var nummer fire, men jeg valgte å tro på mannen da jo alle vet at tre er bedre enn fire. Jeg staket og staket og staket innover i skogen og opp en lang stigning før vi snudde atter en gang. I nedoverbakkene kom det en gubbe i full fart bakfra (100 kroner på at du tenkte koffert nå), men da jeg staket forbi ham i påfølgende motbakke ropte han noe jeg ikke helt klarte å tyde. Stemmen lød aggressiv, og alt jeg hørte var:

Gubbe 1: «JÆVLA --- Å STAKE!»

Jeg valgte den snille tolkningen, og resonnerte meg fram til at ordet jeg ikke hørte må ha vært «imponerende», og den aggressive, litt for høye stemmen valgte jeg å tilskrive høy puls.

24-37 km: For å være helt ærlig er det ikke mye å fortelle fra resten av rennet. Jeg staket og staket og staket og staket, og det er jo begrenset hvor mye man kan skrive om staking. 

Like før 30 kilometer så jeg den rødkledde tilbake fra vending, og jeg kunne konstatere at hun hadde økt ledelsen ned til meg. Jeg hang meg på halen av en gjeng gubber, og et par av dem forserte jeg i de siste motbakkekilometerne før siste vending. Da så jeg også den rødkledde lenger opp i bakken som åpenbart hadde begynt å få problemer med festet. Fra å ha vært nærmere to minutter foran, så jeg henne nå 200 meter lenger opp i bakken, og jeg tok stadig innpå. Men så var det vending med påfølgende nedoverbakke, da. Igjen mistet jeg kontakten, og jeg hadde bare de siste to kilometerne å tette den igjen voksende luka på. Mot bunn av bakken kom en av gubbene jeg hadde gått fra i stigningene forbi i hockey. Han så bort på meg mens han sa:

Gubbe 2: «Stakkars deg, du har jo ikke glid på skia. Men du staker bra!»
Jeg bare: «Det kunne nok vært bedre ja, men det er jo gøy å stake da!»
Hodet mitt bare: «Nå varu jovvial, Kaja.»
Jeg bare: «Hva ellers skulle jeg ha sagt da?»
Hodet: «Vil du bli med hjem og se på glidersamlinga mi?»
Jeg: «Fy på deg»

38-39 km: Stak, stak, stak, stak, stak, stak

39,1-39,5 km: Stak, stak, stak, stak

39,6-39,8 km: Fra ikke å se den rødkledde i bunn av bakken hadde jeg nå staket inn nesten hele luka, og den ble stadig mindre. Med 200 meter igjen kan det ikke ha vært mer enn 30 meter opp, men løypa bikket, og de siste 200 meterne til mål gikk slakt nedover. Jeg hadde ikke sjans.

39,8-40 km: Stak

Jeg kom i mål som fjerde dame på tiden 2.09.20, og ønsket vel innerst inne at løypa hadde vært en kilometer lenger motbakke før målgang, men det var den dessverre ikke.


Det som nesten var bedre enn rennet i seg selv, var all gubbeskryten jeg fikk i mål. Kall det gjerne gubbekudos. Gubber jeg hadde gått med, passert eller blitt passert av kom bort og dynket meg i skryt av typen «maskin». «Maskin» er et av ordene i tillegg til «i forhold til» det har gått inflasjon i, men jeg tar det imot når jeg får det. «Maskin», altså. Aldri «i forhold til». Jeg dør litt innvending hver gang «i forhold til» brukes feil. Noe det gjør HELE TIDEN. Snart er det ikke mer igjen av meg. Nok om det.  

Jeg har tidligere skrevet om irritasjonsmomentet ved gubbeheng og gleden av en skikkelig gubbefight. Det er fordi jeg liker gubber. Lite tenner meg mer (100 kroner til, takk) enn å få en gubbe på bakskia. Da går det ikke an å ta det rolig. Lite er mer tilfredsstillende (skal vi si 300 kroner totalt?) enn å gå seirende ut av en gubbefight, og lite er hyggeligere enn en gubbe som takker for kampen. Gubbekudos havner definitivt i samme kategori. Det er helt ypperlig og enda en grunn til å like gubber.

I ettertid har jeg lurt på om jeg kanskje hadde gått fortere med feste. Det kan hende, men det kan også være at det ikke hadde gått noe spesielt fortere. Det får jeg aldri vite, og det lever jeg helt fint med, for jeg er veldig fornøyd. Det var kjempegøy å endelig debutere på blanke ski, selv om jeg er noe inni gamperæva støl i rygg, skuldre og ja, du leser rett, i rumpa og bakside av lår. Den så jeg ikke komme. 
Nå vil jeg bare stake flere renn.

PS. Har fortsatt ikke sixpack.

PPS. Tiden holdt ikke til pulje 2 i Vasaloppet, så kanskje jeg skulle ha gått med feste allikevel.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar